Tydelighet er verdifullt

Verdi kan skapes på utallige mange måter. Jeg opplever at utfordringen ligger i å tilrettelegge for at verdi skal kunne skapes. Avhengig av situasjonen (selvsagt) kan forskjellige teknikker brukes, men jeg opplever at i sammenhenger hvor mennesker er involvert, er det å skape gode rammebetingelser eller legge omgivelsene til rette for verdiskapning, helt sentralt.

I mange organisasjoner kan likevel det motsatte skje, trass i gode intensjoner og iherdige forsøk. Det kan ha noe med kulturen å gjøre, men jeg synes det er for lett å legge all skyld på kultur. Der hvor menneskelig oppførsel (kultur) er en del av problemet, mangler det også alt for ofte tydelige retningslinjer. Det er det ledernes oppgave å tydeliggjøre.

Et eksempel på en leder som er sitt ansvar bevisst, og er tydelig på, er (igjen) Anita Krohn Traaseth. (Innovasjonstalen,  Eksport er viktigst, Snodig, Snedig, Innovasjon). Endret fokus og retning krever mer tydelighet, ikke mindre. Det blir litt å lese av økt tydelighet, men det tror jeg man må tåle. Leandro Herrero (en annen favoritt) skrev for en tid tilbake en veldig god artikkel om å lese alt. Den bevegelsen støtter jeg. Ikke bare for å øke tydeligheten, men også for forståelse og tilrettelegging for mer kritisk tenkning. Det er begrenset visdom i «one-liners», selv om de kan hjelpe deg i gang eller fange interessen.

Tydelighet gjør noe med forventninger. Er man tydelig på hva man forventer, oppleves det ofte som enklere å imøtekomme forventningene. Dette gjelder ikke bare for ledere. Man kan fint være tydelig på hva man forventer av sin leder. Tydelighet som verdi i en organisasjon høres kanskje skremmende ut, men jeg tror det ligger mye trygghet og tillit i det å være tydelig. Her tror jeg man kan lære mye av oppdrager-rollen for barn. F.eks. Vask hendene før du spiser; Ikke ta med leker i barnehagen; Gjør lekser før lek.

Mer tydelighet gir bedre forutsetninger for å levere opp til forventningene. Slikt blir det verdier av. Det er jeg overbevist om.

Omstilling har (endelig) kommet til offentlig sektor

Selv om tittelen kan ansees som ren løgn, er det veldig befriende å se at Anita Kron Traaseth går friskt til verks med omstillingen i Innovasjon Norge som ble kjent på mandag. I DN sin artikkel begrunnes nedbemanningen i statsforetaket blandt annet med en analyse av arbeidsprosessene. Og selv om kritikken nå begynner å komme (DN artikkel også her) er det på høy tid at omstilling også i offentlig sektor baserer seg på virksomhetens arbeidsprosesser, behov, kompetanse, verdiskapning og effektivisering.

Jeg kjenner hverken Kron Traaseth eller prosessen i Innovasjon Norge, men omstilling har jeg vært med på før. Både som følge av nødvendighet for å overleve, men også for å tilpasse seg behovene i markedet. Det å fokusere på omstilling med utgangspunkt i arbeidsprosesser mener jeg er helt essensielt for å lykkes med en omstiling. De er grunnlaget (i de organisasjonene som har tatt seg tid til å kartlegge de) grunnlaget for verdiskapningen og effektiv utnyttelse av kompetanse.

Det mener jeg er et essensielt bidrag til virksomhetsstyring.

En grunnleggende forutsetning for effektiv utnyttelse av IT og digitaliseringsarbeid er godt beskrevne arbeidsprosesser. Å utvikle komplekse IT løsninger eller digitalisere informasjonsflyt har lite hensikt og lavt potensiale for gevinst om ikke arbeidsprosessene også endres slik at de utnytter tilgjengelig teknologi og informasjon på best mulig måte. Det bidrar også til å etablere et felles språk for kommunikasjon mellom fagområder og IT ekspertisen.

Jeg håper offentlig sektor fortsetter å ansette modige ledere som Kron Taaseth og å gi de mandat og rom til å omstille offentlig sektor. En spennende tanke å ta med seg inn i 1. Mai helgen.

Ensidig fokus på gevinst

Denne uken har jeg opplevd at ensidig fokus kan virke avskrekkende, polariserende og lite konstruktivt. Selv om målet er gevinst eller verdi, blir det ofte vanskelig å involvere andre i en diskusjon, da den oppleves som binær (sort/hvitt). Jeg har lenge ansett at å oppnå verdi og gevinst (selv om det er relativt og avhenger av den som vurderer gevinsten) er et universelt ønske i det man gjør og helt nødvendig å etablere før man starter å jobbe med løsningen. Jeg har ansett det som en viktig del av det å forklare «hvorfor» man gjør som man gjør, og er for meg et lim for samarbeid og felles forståelse. Jeg har innsett av nok ikke alle ser slik på det.

Mitt utgangspunkt, med å fokusere på gevinst, har vært å skape rom for flere veier til målet. Man sikrer enighet om et mål, selv om det er mange veier dit. En definert gevinst gir forutsigbarhet, tydelighet og målbarhet for veien og prosessen mot målet. Og man sikrer at man har en rettesnor å basere avgjørelser på, slik at man ikke ender opp for langt fra målet når ressursene er brukt opp.

Innsikten kom når jeg innså at andre kan se større gevinst av å velge en spesifikk vei mot målet, kanskje for å oppnå gevinster som er viktige for en selv eller andre (personlig, økonomisk, faglig, synlighet). Da blir det å diskutere gevinst vanskeligere, fordi man kompliserer gevinsten med flere aspekter og man problematiserer veivalgene i stedet for å enes om målsetningene.

Jeg tror og håper man kan lære noe av alt, og noe av det jeg lærte den siste uken, er at ensidighet, uansett målsetning, ikke er positivt.

Andre erfaringer?

Panikk program for trening

God artikkel om panikk-program fra dn Aktiv (http://www.dn.no/dnaktiv/article2417313.ece).

Likte veldig godt det som blir nevnt om kosthold.

Intern link: http://wp.me/p1nyv-2h