Endring som revolusjon eller evolusjon?

Valget i Storbrittania (UK) fikk meg til å tenke på valg, forutsigbarhet, endringer og hvordan noen endringer er mer revolusjonære mens andre kan «snike» seg frem som evolusjonære.

Et, for meg, klassisk eksempel er Apple sin lansering av iPhone i 2007. En smarttelefon var i seg selv ikke noe nytt. Det var en form form naturlig evolusjon som hadde vokst frem når Apple kombinerte sin iPod med et sim kort. Det ble starten på en revolusjon i telekom. Steve Jobs var også beryktet for å ikke bruke tid på markedsundersøkelser.

Det er en kjent sak at man ikke får ærlige svar av markedsundersøkelser, meningsmålinger etc (Wikipedia: kilde). Hadde de stolt på «meningsmålinger», som florerte under valget i UK, ville de bommet ganske grovt (opptil 40% avvik hadde målingene før valget).

Enkelte arbeidsplasser føles som konstante markedsundersøkelser. Det diskuteres og menes mye, men gjøres alt for lite. (Leandro har en god beskrivelse her). På slike steder kan selv den minste form for evolusjon fremstå som den perfekte stormen. Og dersom noen begynner å snakke om faktisk revolusjonære endringer, fremstår de ofte som einstøingen i amerikanske filmer som går med «Enden er nær» skilt. Det blir ikke nødvendigvis bedre der tallene styrer alt. Når alt kan/skal telles, vinner den som finner den mest fordelaktige «telle metoden», som selvsagt er innenfor «forventede rammer», altså ikke noe som utfordrer etablerte regimer mer enn høyst nødvendig. Begge typer steder har det til felles at de styres med det formål å kontrollere, herunder bremse, utsette og redusere omfanget av enhver endring. Jeg lurer på hvilken kategori Kodak var i.

Revolusjon kan selvsagt oppleves som svært krevende, men blir ikke mindre krevende av å utsettes. Det er heller ikke slik at de som taler for revolusjon ønsker andre ille. Jeg opplever at utgangspunktet er omtanke. «Aldri la en krise gå til spille» heter det. Å utnytte kraften som ligger i en krise for å få i gang omstilling, sier mer om hvor vanskelig omstilling er for den aktuelle bedriften, enn mulighetene som krisen gir. Drosjenæringen er for tiden i «krigen» mot Uber (og en del andre) og nå kaster også investorene seg inn i kampen og satser der de ser fremtidig verdi. (DN artikkel)

Kanskje man kan snu på det? I stedet for å rope «enden er nær» for å få igang en endring, kanskje budskapet heller bør være «begynnelsen er nær»?

Netthandel historie – Skoleoppgave

Jeg er stor tilhenger av enkelhet og effektivitet. Digital shopping er da et soleklart førstevalg for min del. Jo mer som kan handles online jo bedre. Det skal selvsagt passe (form) og enkelt å returnere. Det beste med netthandel synes jeg ofte ikke er prisen, men friheten av å ikke ha et begrenset utvalg å forholde meg til. I sommer røk det siste parret av mine favorittbukser. Levis 504 Tarmac. Etter litt intens søking på nett viste det seg at Levis ikke produserer akkurat denne utgaven lengre. Å reise rundt i butikker, Carlings etc var ikke mye hjelp i, og et forferdelig tidssluk. Men i Tyskland (som ofte ligger noen år etter i motebildet) har de også nettbutikker, så på http://www.drop-in.de/ hadde de buksene mine. Etter betaling via PayPal, sending via DHL og noen mail på engelsk, hadde jeg nye favoritt bukser :D. Alt i alt (moms og toll og frakt) ble de 500 kroner rimeligere enn veiledende utsalgspris på Carlings. 

Hvem tapte? Veldig få, eller veldig mange. Siden ingen i Norge (som var koblet på nett) hadde den tilgjengelig, valgte jeg en butikk fra Tyskland. Så ingen Norsk butikk ble direkte skadet i dette forsøket :D. Min tillitt til Norske butikker som ikke har vareutvalget på nett sank betraktelig så slik sett tapte alle rene butikker på min handel/oppdagelse. Min tillitt til e-handel ble styrket og min hypotese om at man får tak i alt på nett fikk enda en strek under svaret. 

Men, konsekvenser i større skala.

Butikkens død synes jeg er overdrevet. Vi kommer alltid til å handle. Og for at Norske butikker skal dø må vi starte å kjøpe utelukkende fra utlandet, noe som ikke kommer til å skje. Uansett tollgrense.

Netthandelens andel av detaljhandelen er fortsatt (i 2012) under 5% av den totale detaljhandelen (3.6 % i Bring sin netthandelstatistikk for 2012 og Q1 2013), så selv om den vokser mye raskere enn øvrig handel er det fortsatt langt igjen. Litt lengre ut i selve undersøkelsen står det at tidligere analyser viser at ca 25% av all netthandel er mot utlandet.

Undersøkelsen er faktisk veldig god lesing for dere som liker å ha litt tall.

Obs: Jeg mistenker at Collect@Store  kjøp ikke er en del av netthandel statistikken. Denne typen handel tror jeg det blir mer og mer av. Rema100/Rimi/Coop – hør hør. (Bestill på nett/i app, hent på veien hjem??)

I mitt hode er alle nettbutikker nisje butikker. Fordelen er at man kan gå i mange samtidig eller på kort tid. (Det kan man på Grünerløkka og men…). Det at man har noen store markedsplasser (Amazon, Finn, eBay etc) hjelper ofte ikke særlig, for de har alt for mye. Det blir som en tur på IKEA. Man drar dit for å handle en spesifik ting og hadde man ikke gått forbi alle hyllene så hadde man kun handlet denne ene tingen. Her er mange nettbutikker for dårlige, men de følger i Amazon sine fotspor og blir bedre (IKEA synes jeg forresten er et flott eksempel på «self service», men i en fysisk butikk).  Jeg tror butikker vil dreie seg mer mot lager og service enn utvalgsvisning. Butikker på kjøpesentre vil bli mer showroom og tilby service og ikke ha absolutt alt utstillt. Hvorfor la seg begrense av m2 når du har ubegrenset plass på nett?

At man får butikkdød utenfor byene tror ikke jeg har med netthandel å gjøre. Jeg tror det har med demografi kombinert med at butikker ikke lengre kan ta like mye påslag. Påslaget/marginen var tidligere høy nok til å tåle lavere kundegrunnlag. Med prispress, som kommer uansett, vil man tjene stadig mindre per transaksjon, og uten økende kundegrunnlag vil man aldri øke volumn. Derfor tror jeg butikkene med lokaler vil måtte dreie seg mer mot service, showroom og andre tjenester i tillegg til det som kan pakkes og sendes, som de også tilbyr online. På kjøpesentre ser vi allerede trenden i denne retning. Treningskjedene har allerede inntatt kjøpesentre, fordi de har ingen direkte konkurent på nett. Butikkene har heller ikke lengre ekslusiv kontroll på tilgangen til produktene, noe som gjør at de må tilby andre faktorer enn kun selve produktet.

Men selv om alt virker flott og grønnt bare man er på nett, er det ikke det. Det er fortsatt mange nettbutikker som må legge ned. Her kommer «baksiden» av nettverkseffektene inn. Negative spiraler eller omtale kan få katastrofale konsekvenser for tillitten, og uten tillitt på nett får man ikke gjort mye butikk. Sett i forhold og vektet mot konkursene i detaljhandelen for øvrig tror jeg det er ganske likt, uten å ha regnet på det. Gode produkter selger alltid. Spørsmålet er hvor mye man tjener og om det er nok. Det er ikke mange forrunnt å ha marginer som Apple.

Vil gjerne ha tilbakemeldinger og kritikk på resonnement mitt.

Delingsøkonomi – Collaborative consumption

Har deling av tjenester mellom personer noen fremtid eller vil det profesjonelle markedet vinne frem ved hjelp av reguleringer og krav til tjenestene? Denne artikkelen i FT beskriver en del av utfordringene.

Tjenester som deles mellom privatpersoner bygger på tillitt til systemet. Systemet mener p2p tjenestene underminerer tilitten til bransjen siden de ikke er regulert på samme måte som profesjonelle. Dette kan ofte løses ved f.eks. forsikring (ref. AirBnB og Getarround forsikring), men like fullt står tjenestene de ofte på skuldrene til den etablerte bransjens skuldre.

Skal reguleringene gjelde for p2p også? Hvordan skal/bør det håndheves? Hvorfor skal man ikke kunne gi fritak på dette for å unngå svart økonomi (som f.eks. San Fransisco og Hamburg har gjort med AirBnB)?

Hva med inntjeningspotensialet til tjenestene? Vil de noen sinne kunne ta over deres profesjonelle konkurrenter? TaskRabbitt har gått bort fra p2p og retter seg bare mot små bedrifter. Hvordan ville AirBnB f.eks drevet et faktisk hotell? Fraværet av transaksjonskostnader og flytting av tillitt er gode argumenter for brukere, men ikke for investorer. Hvilke økonomiske «gevinster» ligger det for investorer i slike disruptive teknologier? (Alternativet kunne vært å shorte konkurrentene).

En ulempe til f.eks. getarround kan ligge i deres egen suksess, ved at alle vil låne biler, men ingen vil bruke penger på å kjøpe de. Det vil også oppstå ulemper når det er overtall av de som ønsker bil i typisk «rushtid» (kjøring til skole, jobb, barnehage) og underskudd på biler. Hvis denne ubalansen ikke rettes opp (ved at det kommer flere biler til i nettverket) vil brukere som ikke får biler måtte finne andre tjenester eller andre transportmidler. Hvor mange «mislykkede» turer skal til før brukeren mister tillitten til systemet og går det ann å gjenopprette slik tillitt? Hvor mye koster i så fall det? 

Getarround sine fordeler veier jo dog opp for mange ulemper. F.eks. Miljøaspektet ved at færre kjøper biler. Hver bil vil riktignok kjøre mer, men det gir jo bare mer utnyttelse av kapitalen. BMW neves i FT artikkelen, at de ser muligehten til å selge samme bil ni ganger istedet for en. De støreste byene har også nådd metningspunktet for hvor mange biler de kan ha.

Nærhet mellom mennesker og overføring av tillitt mellom personer som faktisk utveksler tjenester er jo også en gevinst. Effekten fra fortidens dugnader blir digitalisert og tilgjengeliggjort ved hjelp av utveksling av sosiale tjenester. 

Forskjellene mellom de som har og de som ikke har forsterkes jo ytterligere, ved at de som eier forblir rikere, siden de har ressurser å stille til rådighet, mens de som ikke har ressurser vil oppleve terskelen som høyere for å komme inn. Som det står sist i FT artikkelen, så vil den rikeste 1%en fortsatt sko seg på disse ved å investere i tjenestene som de med mindre ressurser «må» bruke.

 

 

Transaksjonskostnader – Kostnaden ved å ta opplyste valg

Transaksjonskostnader er de skjulte kostnadene vi påtar oss når vi søker på finn etter bolig, eller på google og Elkjop.no etter ny tørketrommel (som jeg gjorde på Søndag). Vi søker etter informasjon for å kunne sammenligne like egenskaper så vi tar opplyste og fornuftige valg. Kjøper tørketrommel med energimerking A++ istedet for A om de koster like mye, eller kjøper en bolig i det området vi ønsker. Den tiden og kostnaden vi tar ved å navigere i informasjonen som er tilgjengelig for å samle sammen, organisere, strukturere, sammenligne så vi kan bestemme oss for det produktet eller tjenesten som passer våre egne kriterier best. Jeg kaller dette støtte til å ta opplyste valg. Hadde man bare valgt, uten å vurdere informasjonen tilgjengelig, er muligheten stor for at man ender opp med noe man ikke blir fornøyd med, noe som vil føre til både misnøye og sikkert heving av kjøpet. Noe som igjen representerer flere transaksjonskostnader.

Digitale tjenester, sosiale medier og internett har hjulpet til å senke transaksjonskostnadene dramatisk innen mange områder. Det er i dag enkelt å få informasjon om et stort utvalg boliger i et gitt område (finn.no), eller tørketromler (elkjop.no) og man kan sammenligne pris mellom butikker (kelkoo.no, handlesmart.no) eller høre med venners venner på facebook eller byggebolig.no for den saks skyld. Alle disse tjenestene har til felles at mengden arbeid (kostnad) fra vurdering til handling blir mindre. Veldig mye av arbeidet blir grunnlag for en beslutning (hvilken skal jeg kjøpe, og fra hvor).

Slike transaksjonskostnader finnes hos alle involverte aktører, altså både hos kjøper og selger, noe som har gitt grunnlag for expedia og andre tjenester som ikke bare skaffer informasjon om rimeligste reise men de skaffer også flyselskapet flere kunder. Det samme kan sies om penger.no (lånetilbud) og nib.no (megling av båtforsikring). Disse tjenestene bidrar ofte også til å automatisere og digitalisere tjenesten som tilbys.

Det er fortsatt mange områder som jeg savner tjenester på, så det er kanskje noe å bruke helgene til….

China in numbers

A tale of two cows

Infographic – The Rise of Graphic Design

A very nice Infographic from CBT College in Miami

The Rise of graphic design
CBT College in Miami Florida