Hva betyr digitalisering?

Åpne begreper er ofte vanskelig å konkretisere fordi det tolkes med forskjellige utgangspunkt. Det er derfor viktig å avklare hva det betyr for en selv og egen organisasjon. Det er mange som mener noe om digitalisering, og det finnes derfor flere varianter.

I følge Store Norske Leksikon har digitalisering minst to betydninger:

  1. Å gjenskape en fysisk prosess, hendelse, eller et fenomen digitalt, i form av tallverdier til en gitt matematisk modell. Betydningen brukes blant annet om digitalisert lyd og bilde.
  2. Å ta i bruk datatekniske metoder og verktøy for å erstatte eller effektivisere manuelle eller fysiske oppgaver. Denne betydningen gjelder når en bruker datateknikk for å produsere varer og tjenester eller for å opprette infrastrukturer som datanett og datasamlinger. Eksempler på bruk: Digitalisering av telenettet, digitalisering av offentlig sektor, elektroniske resepter.

Et raskt søk på Google, gir Digitalisering over 3 millioner treff. Noen av resultatene treffer ganske godt. Digitalisering nevnes blant annet 298 ganger i digital agenda, som spesielt omtaler mulighetene som digitalisering gir borgere og samfunnet og beskriver regjeringens hovedmål og hovedprioriteringer i IKT-politikken. Et annet resultat er Digitaliseringsrundskrivet, som sammenstilles pålegg og anbefalinger og som kan fortelle oss mye om hva vi bør gjøre. Produktivitetskommisjonen trekker også frem digitalisering og teknologisk adopsjon som forutsetninger for økt produktivitet. Selv om dette er dokumenter mer rettet mot offentlig sektor, er det mye her som er minst like aktuelt for det private næringslivet.

For virksomheter er digitalisering først og fremst et viktig verktøy for å skape økt produktivitet. Men selv om vi har rett verktøy, systemer, løsninger og teknologi, må det brukes riktig. Fortsetter man å arbeide som før, men med nye teknologi oppnår man ofte ikke noen signifikant økning i produktivitet. Det kommer først når man endrer måten arbeidet blir utført på og tar i bruk ny teknologi.

Ved å endre måten man arbeider på, til å utnytte teknologi og verktøy som gjør en mer produktive, kan vi skape nødvendig handlingsrom til å realisere virksomhetens målsetninger og visjon.

Min definisjon av digitalisering er derfor blitt:

«Digitalisering er de nødvendige endringene
som oppstår når dagens arbeidsmåte transformeres
gjennom å utnytte digital teknologi
for å skape varig økt produktivitet»

Digitalisering er derfor noe annet enn teknologi og digitale løsninger, selv om det er viktige bestanddeler.

Har du en annen definisjon av digitalisering?

Tenke eller handle digitalt?

Det er stort fokus på digitalisering og «robotifisering» stort sett over alt, med noen hederlige unntak hvor olje eller ulv trumfer agendaen.  Det er på høy tid å ta inn over seg at digitaliseringen av samfunnet bare øker i styrke og moment. Silvija Seres beskriver situasjonen på en god måte i intervjuet sitt i DN.

Men hvordan kommer man i gang med digitalisering? Er det bare å vente til organisasjoner knekker under presset, blir disrupted (radikalt endret) eller sender alle til institutt for digitalisering på BI?

Digitalisering er en utvikling og transformasjon av hvordan man arbeider, ved å ta i bruk moderne digital teknologi, men det kan være vanskelig å overbevise de det gjelder at «dette verktøyet» er det nye riktige. Det har tross alt kommet en del «nye» verktøy de siste årene. (Disrupsjonen oppstår når denne transformasjonen skjer raskere enn forventet og gjerne også uventet utfordrer etablerte aktører)

Jeg har lenge promotert frasen «think digital», og med det ment å oppfordre mine tilhørere til å se på hvilke teknologiske verktøy som finnes og tenke over hvordan de kan brukes til å løse dagens arbeidsoppgaver på nye måter. Det resonnementet inneholder flere feil og et ganske urimelig krav om å skulle beherske enhver form for digital teknologi. Med slike krav og forventninger er det forståelig at digitalisering og digital teknologi ikke blir sett på som løsningen, men  ansett som krevende og uønsket.

Det har fått meg til å tenke på hvordan man kan skape positivt engasjement for digital teknologi og samtidig få fremdrift i transformasjonen i utfasing av analoge arbeidsprosesser.

Når jeg her om dagen kom over en McKinsey Insights artikkel (fra May 2016), om hvordan sosiale medier kan bidra til å endre organisasjoner, begynte det å gå opp et lys. Artikkelen går igjennom en del bakgrunnsmateriale, men poenget er at organisasjoner som tar i bruk slike verktøy i større grad lykkes med å digitalisere egne arbeidsprosesser. Det gjelder både de rent interne arbeidsprosessene samt de prosessene som er mer kunde fokuserte.

Innsikten i McKinsey sin artikkel kom i nytt lys, når jeg så det gjennom Aristotles sin lære om at den som gjør godt blir god.  (Fritt etter Will Durant: «These virutes are formed in man by doing the actions» – altså «We are what we repeatley do»).

Det hjalp meg til å endre min tidligere konklusjon, ved at den som gjør digital, blir digital. Altså blir man og tenker man mer digitalt ved å utsettes for det digitale og jobbe digitalt. Her kan f.eks. å benytte sosiale medier internt på arbeidsplassen bidra positivt.

Så nå er min nye læresetning: «ACT digital – think digital».

Hva mener du kommer først?

Endring som revolusjon eller evolusjon?

Valget i Storbrittania (UK) fikk meg til å tenke på valg, forutsigbarhet, endringer og hvordan noen endringer er mer revolusjonære mens andre kan «snike» seg frem som evolusjonære.

Et, for meg, klassisk eksempel er Apple sin lansering av iPhone i 2007. En smarttelefon var i seg selv ikke noe nytt. Det var en form form naturlig evolusjon som hadde vokst frem når Apple kombinerte sin iPod med et sim kort. Det ble starten på en revolusjon i telekom. Steve Jobs var også beryktet for å ikke bruke tid på markedsundersøkelser.

Det er en kjent sak at man ikke får ærlige svar av markedsundersøkelser, meningsmålinger etc (Wikipedia: kilde). Hadde de stolt på «meningsmålinger», som florerte under valget i UK, ville de bommet ganske grovt (opptil 40% avvik hadde målingene før valget).

Enkelte arbeidsplasser føles som konstante markedsundersøkelser. Det diskuteres og menes mye, men gjøres alt for lite. (Leandro har en god beskrivelse her). På slike steder kan selv den minste form for evolusjon fremstå som den perfekte stormen. Og dersom noen begynner å snakke om faktisk revolusjonære endringer, fremstår de ofte som einstøingen i amerikanske filmer som går med «Enden er nær» skilt. Det blir ikke nødvendigvis bedre der tallene styrer alt. Når alt kan/skal telles, vinner den som finner den mest fordelaktige «telle metoden», som selvsagt er innenfor «forventede rammer», altså ikke noe som utfordrer etablerte regimer mer enn høyst nødvendig. Begge typer steder har det til felles at de styres med det formål å kontrollere, herunder bremse, utsette og redusere omfanget av enhver endring. Jeg lurer på hvilken kategori Kodak var i.

Revolusjon kan selvsagt oppleves som svært krevende, men blir ikke mindre krevende av å utsettes. Det er heller ikke slik at de som taler for revolusjon ønsker andre ille. Jeg opplever at utgangspunktet er omtanke. «Aldri la en krise gå til spille» heter det. Å utnytte kraften som ligger i en krise for å få i gang omstilling, sier mer om hvor vanskelig omstilling er for den aktuelle bedriften, enn mulighetene som krisen gir. Drosjenæringen er for tiden i «krigen» mot Uber (og en del andre) og nå kaster også investorene seg inn i kampen og satser der de ser fremtidig verdi. (DN artikkel)

Kanskje man kan snu på det? I stedet for å rope «enden er nær» for å få igang en endring, kanskje budskapet heller bør være «begynnelsen er nær»?

På tide å satse på teknologer som ledere i staten

I dag ble det kjent at Joakim Lystad ikke lengre leder NAV. Det har blitt heftig omtalt i DN, digi.no og i de fleste andre medier. Et punkt som er gjennomgående er utfordringene NAV står ovenfor på IKT området.

Jeg har siden digitaliserings konferansen i fjor (2014) lurt på hvor lang tid det tar før det stilles konkrete krav til teknologikompetanse hos toppledere i staten. Det kan se ut som startskuddet kommer med utlysning til ny leder av NAV, håper jeg ihvertfall.

Skal staten få de rette forutsetningene for å lykkes med omstilling, effektivisering og digitalisering, tror jeg det må kreves at ledelsen i statlige virksomheter faktisk forstår teknologi. Jeg tror både staten og befolkningen har mye å tjene på å satse på teknologer som ledere.

Selskaper som ser behovet for spesiell kompetanse bør selv ta ansvar for å dyrke frem talenter og kompetanse internt, eller i verste fall skaffe den nødvendige kompetansen eksternt. Det er en tanke som kan være aktuell igjen.

Edit: Mye kan tyde på at Difi (ved Ingelin Killengreen) og jeg er enige, ref hennes kommentar i E24.

DevOps – En samling i dilemmaer og muligheter

Microsoft er kjent for å lage sin egen vri på det meste. Det er forsåvidt Apple også, men de har hatt litt forskjellig hell.

DevOps er (ifølge wikipedia) en sammensetning av utvikler og drifter som har tvunget seg frem fordi det er så mange avhengigheter de imellom.

Microsoft sitt konsept rundt DevOps er ikke noe nytt og revolusjonerende, men det er kanskje første gangen noen har presentert konseptet litt mer helhetlig. (Synd de ikke har klart å sende meg presentasjonsmaterialet enda. Når det kommer skal jeg legge ut en link.)

Men grunnlaget for DevOps rollen og konseptet er ikke alltid like lett å akseptere for de som betaler. Det at en applikasjon (system, plattform, app etc) er i utvikling så lenge den har en bruker, er noe de fleste på forretningssiden vil være uenig i. Det vil jo sørge for uendelig løpende kostnader, selv om man forsikres at de vil bli mindre og mindre. Missforstå meg ikke, jeg mener det er riktig. At 20% av kostnaden til software er utvikling og 80% er forvaltning, vedlikehold og videreutvikling tror jeg er mer sannheten enn motsatt. Man må dog dele, eller i det minste forstå, det synspunktet for at DevOps konseptet skal kunne fremstå som bærekraftig og smart. Selv om det for noen kan fremstå som at man nå ikke trenger en utvikler og en drifter, men en som gjør begge deler.

En annen del av Microsoft sitt konsept er en modningsmodell, hvor kundene skal oppdras til å gå fra kontroll og meninger om hva slags oppgaver software skal løse, til å basere seg på analyse, datainnsamling og hypoteser, som skal testes ut for å valideres eller forkastes, og slik utvikle software produktet videre. Dette opplever jeg også som ganske vanskelig å selge inn. Man skal altså si til kunden sin, eller forretningen, at de ikke selv vet hva det trenger, eller hvilke oppgaver som software produktet skal løse, men at leverandøren skal samle inn data fra bruk av dagens applikasjon(er), brukere og utarbeide hypoteser som skal testes på brukere. Kunden, eller de som betaler, fratas dermed styringen og i hvert fall det følelsebaserte aspektet av kontroll over utviklingsprosessen.

Så utvikling skal gå evig, og du har ikke noe du skal ha sagt. Vi er med andre ord bare ute etter pengene dine. Men ta det med ro, du skal slippe å bruke penger på maskinvare og slikt, for det har vi Azure til. Og vil du insistere på å kjøpe maskinvare, så du får noe fysisk for pengene, er det selvsagt også mulig å kjøpe On Premise.

Det at mange driftsavdelinger blir lettere vettaskremt av tilbudet fra Azure og da føler en enda større motstand mot å hjelpe utviklingen å komme i mål rast og rimelig er å regne som en natur lov mange steder. Selv om natur lovene kan bøyes en del, skal det ofte mye innsats til for å selge inn konseptet her også. Det beste er ofte å samle de to rollene i samme avdeling, eller i det minste samme prosjekt og sikre at de sitter sammen. Da vil de kunne dele på frustrasjonen og bli enige (etterhvert) om å sammen levere verdi til forretningen og ikke bruke tiden sin (og dermed pengene) på å forsøke å få andre til å gjøre sine egne oppgaver. Det er kanskje her Azure virkelig kommer til sin rett. Selv om det har begrensninger og ikke akkurat er gratis er det stor verdi i å kunne sette bort alt som har med servere, maskiner og til og med mange grunnleggende tjenester, som publisering, skalering, overvåkning med mer.

Netthandel historie – Skoleoppgave

Jeg er stor tilhenger av enkelhet og effektivitet. Digital shopping er da et soleklart førstevalg for min del. Jo mer som kan handles online jo bedre. Det skal selvsagt passe (form) og enkelt å returnere. Det beste med netthandel synes jeg ofte ikke er prisen, men friheten av å ikke ha et begrenset utvalg å forholde meg til. I sommer røk det siste parret av mine favorittbukser. Levis 504 Tarmac. Etter litt intens søking på nett viste det seg at Levis ikke produserer akkurat denne utgaven lengre. Å reise rundt i butikker, Carlings etc var ikke mye hjelp i, og et forferdelig tidssluk. Men i Tyskland (som ofte ligger noen år etter i motebildet) har de også nettbutikker, så på http://www.drop-in.de/ hadde de buksene mine. Etter betaling via PayPal, sending via DHL og noen mail på engelsk, hadde jeg nye favoritt bukser :D. Alt i alt (moms og toll og frakt) ble de 500 kroner rimeligere enn veiledende utsalgspris på Carlings. 

Hvem tapte? Veldig få, eller veldig mange. Siden ingen i Norge (som var koblet på nett) hadde den tilgjengelig, valgte jeg en butikk fra Tyskland. Så ingen Norsk butikk ble direkte skadet i dette forsøket :D. Min tillitt til Norske butikker som ikke har vareutvalget på nett sank betraktelig så slik sett tapte alle rene butikker på min handel/oppdagelse. Min tillitt til e-handel ble styrket og min hypotese om at man får tak i alt på nett fikk enda en strek under svaret. 

Men, konsekvenser i større skala.

Butikkens død synes jeg er overdrevet. Vi kommer alltid til å handle. Og for at Norske butikker skal dø må vi starte å kjøpe utelukkende fra utlandet, noe som ikke kommer til å skje. Uansett tollgrense.

Netthandelens andel av detaljhandelen er fortsatt (i 2012) under 5% av den totale detaljhandelen (3.6 % i Bring sin netthandelstatistikk for 2012 og Q1 2013), så selv om den vokser mye raskere enn øvrig handel er det fortsatt langt igjen. Litt lengre ut i selve undersøkelsen står det at tidligere analyser viser at ca 25% av all netthandel er mot utlandet.

Undersøkelsen er faktisk veldig god lesing for dere som liker å ha litt tall.

Obs: Jeg mistenker at Collect@Store  kjøp ikke er en del av netthandel statistikken. Denne typen handel tror jeg det blir mer og mer av. Rema100/Rimi/Coop – hør hør. (Bestill på nett/i app, hent på veien hjem??)

I mitt hode er alle nettbutikker nisje butikker. Fordelen er at man kan gå i mange samtidig eller på kort tid. (Det kan man på Grünerløkka og men…). Det at man har noen store markedsplasser (Amazon, Finn, eBay etc) hjelper ofte ikke særlig, for de har alt for mye. Det blir som en tur på IKEA. Man drar dit for å handle en spesifik ting og hadde man ikke gått forbi alle hyllene så hadde man kun handlet denne ene tingen. Her er mange nettbutikker for dårlige, men de følger i Amazon sine fotspor og blir bedre (IKEA synes jeg forresten er et flott eksempel på «self service», men i en fysisk butikk).  Jeg tror butikker vil dreie seg mer mot lager og service enn utvalgsvisning. Butikker på kjøpesentre vil bli mer showroom og tilby service og ikke ha absolutt alt utstillt. Hvorfor la seg begrense av m2 når du har ubegrenset plass på nett?

At man får butikkdød utenfor byene tror ikke jeg har med netthandel å gjøre. Jeg tror det har med demografi kombinert med at butikker ikke lengre kan ta like mye påslag. Påslaget/marginen var tidligere høy nok til å tåle lavere kundegrunnlag. Med prispress, som kommer uansett, vil man tjene stadig mindre per transaksjon, og uten økende kundegrunnlag vil man aldri øke volumn. Derfor tror jeg butikkene med lokaler vil måtte dreie seg mer mot service, showroom og andre tjenester i tillegg til det som kan pakkes og sendes, som de også tilbyr online. På kjøpesentre ser vi allerede trenden i denne retning. Treningskjedene har allerede inntatt kjøpesentre, fordi de har ingen direkte konkurent på nett. Butikkene har heller ikke lengre ekslusiv kontroll på tilgangen til produktene, noe som gjør at de må tilby andre faktorer enn kun selve produktet.

Men selv om alt virker flott og grønnt bare man er på nett, er det ikke det. Det er fortsatt mange nettbutikker som må legge ned. Her kommer «baksiden» av nettverkseffektene inn. Negative spiraler eller omtale kan få katastrofale konsekvenser for tillitten, og uten tillitt på nett får man ikke gjort mye butikk. Sett i forhold og vektet mot konkursene i detaljhandelen for øvrig tror jeg det er ganske likt, uten å ha regnet på det. Gode produkter selger alltid. Spørsmålet er hvor mye man tjener og om det er nok. Det er ikke mange forrunnt å ha marginer som Apple.

Vil gjerne ha tilbakemeldinger og kritikk på resonnement mitt.

Lær kidsa koding – Utdanning med teknologi

Innlegget er en oppgave i «Teknologi og samfunsutvikling».

Selv om det kanskje ikke er en ny teknologisk nyvinning, så er det etter min mening et veldig etterlengtet initativ å lære barn å programmere. Det å gi de kunnskap og mulighet til å selv forme, utvikle og lage egne programmer istedet for å alltid ta til takke med andres løsninger synes jeg gir de en helt fantastisk mulighet.

Det handler ikke først og fremst å utdanne flere utviklere, men å gi de makt til å selv kunne forme teknologi for å løse en utfordring, som igjen vil bidra til å utvikle samfunnet.

Initiativet har endelig klar å slå rot i norge (kidsakoder.no), men det er fortsatt langt igjen før det er en integrert del av dagens utdanning. Det er mange grasrot bevegelser rundt omkring, med lokallag og ferdige undervisningsopplegg. Dette er et supert lavterskeltilbud som fremmer læring både innen teknologi, men også innenfor samarbeid, problemløsing og sosialisering for ikke å snakke om at de som ikke blir valgt først til basket faktisk kan få skinne litt på en egen arena.

Så oppfordringen er klar: Gå inn på kidsakoder.no å bidra til at også dine barn blir kapable til å forme sin egen fremtid.