Hva betyr digitalisering?

Åpne begreper er ofte vanskelig å konkretisere fordi det tolkes med forskjellige utgangspunkt. Det er derfor viktig å avklare hva det betyr for en selv og egen organisasjon. Det er mange som mener noe om digitalisering, og det finnes derfor flere varianter.

I følge Store Norske Leksikon har digitalisering minst to betydninger:

  1. Å gjenskape en fysisk prosess, hendelse, eller et fenomen digitalt, i form av tallverdier til en gitt matematisk modell. Betydningen brukes blant annet om digitalisert lyd og bilde.
  2. Å ta i bruk datatekniske metoder og verktøy for å erstatte eller effektivisere manuelle eller fysiske oppgaver. Denne betydningen gjelder når en bruker datateknikk for å produsere varer og tjenester eller for å opprette infrastrukturer som datanett og datasamlinger. Eksempler på bruk: Digitalisering av telenettet, digitalisering av offentlig sektor, elektroniske resepter.

Et raskt søk på Google, gir Digitalisering over 3 millioner treff. Noen av resultatene treffer ganske godt. Digitalisering nevnes blant annet 298 ganger i digital agenda, som spesielt omtaler mulighetene som digitalisering gir borgere og samfunnet og beskriver regjeringens hovedmål og hovedprioriteringer i IKT-politikken. Et annet resultat er Digitaliseringsrundskrivet, som sammenstilles pålegg og anbefalinger og som kan fortelle oss mye om hva vi bør gjøre. Produktivitetskommisjonen trekker også frem digitalisering og teknologisk adopsjon som forutsetninger for økt produktivitet. Selv om dette er dokumenter mer rettet mot offentlig sektor, er det mye her som er minst like aktuelt for det private næringslivet.

For virksomheter er digitalisering først og fremst et viktig verktøy for å skape økt produktivitet. Men selv om vi har rett verktøy, systemer, løsninger og teknologi, må det brukes riktig. Fortsetter man å arbeide som før, men med nye teknologi oppnår man ofte ikke noen signifikant økning i produktivitet. Det kommer først når man endrer måten arbeidet blir utført på og tar i bruk ny teknologi.

Ved å endre måten man arbeider på, til å utnytte teknologi og verktøy som gjør en mer produktive, kan vi skape nødvendig handlingsrom til å realisere virksomhetens målsetninger og visjon.

Min definisjon av digitalisering er derfor blitt:

«Digitalisering er de nødvendige endringene
som oppstår når dagens arbeidsmåte transformeres
gjennom å utnytte digital teknologi
for å skape varig økt produktivitet»

Digitalisering er derfor noe annet enn teknologi og digitale løsninger, selv om det er viktige bestanddeler.

Har du en annen definisjon av digitalisering?

Tenke eller handle digitalt?

Det er stort fokus på digitalisering og «robotifisering» stort sett over alt, med noen hederlige unntak hvor olje eller ulv trumfer agendaen.  Det er på høy tid å ta inn over seg at digitaliseringen av samfunnet bare øker i styrke og moment. Silvija Seres beskriver situasjonen på en god måte i intervjuet sitt i DN.

Men hvordan kommer man i gang med digitalisering? Er det bare å vente til organisasjoner knekker under presset, blir disrupted (radikalt endret) eller sender alle til institutt for digitalisering på BI?

Digitalisering er en utvikling og transformasjon av hvordan man arbeider, ved å ta i bruk moderne digital teknologi, men det kan være vanskelig å overbevise de det gjelder at «dette verktøyet» er det nye riktige. Det har tross alt kommet en del «nye» verktøy de siste årene. (Disrupsjonen oppstår når denne transformasjonen skjer raskere enn forventet og gjerne også uventet utfordrer etablerte aktører)

Jeg har lenge promotert frasen «think digital», og med det ment å oppfordre mine tilhørere til å se på hvilke teknologiske verktøy som finnes og tenke over hvordan de kan brukes til å løse dagens arbeidsoppgaver på nye måter. Det resonnementet inneholder flere feil og et ganske urimelig krav om å skulle beherske enhver form for digital teknologi. Med slike krav og forventninger er det forståelig at digitalisering og digital teknologi ikke blir sett på som løsningen, men  ansett som krevende og uønsket.

Det har fått meg til å tenke på hvordan man kan skape positivt engasjement for digital teknologi og samtidig få fremdrift i transformasjonen i utfasing av analoge arbeidsprosesser.

Når jeg her om dagen kom over en McKinsey Insights artikkel (fra May 2016), om hvordan sosiale medier kan bidra til å endre organisasjoner, begynte det å gå opp et lys. Artikkelen går igjennom en del bakgrunnsmateriale, men poenget er at organisasjoner som tar i bruk slike verktøy i større grad lykkes med å digitalisere egne arbeidsprosesser. Det gjelder både de rent interne arbeidsprosessene samt de prosessene som er mer kunde fokuserte.

Innsikten i McKinsey sin artikkel kom i nytt lys, når jeg så det gjennom Aristotles sin lære om at den som gjør godt blir god.  (Fritt etter Will Durant: «These virutes are formed in man by doing the actions» – altså «We are what we repeatley do»).

Det hjalp meg til å endre min tidligere konklusjon, ved at den som gjør digital, blir digital. Altså blir man og tenker man mer digitalt ved å utsettes for det digitale og jobbe digitalt. Her kan f.eks. å benytte sosiale medier internt på arbeidsplassen bidra positivt.

Så nå er min nye læresetning: «ACT digital – think digital».

Hva mener du kommer først?

Endring som revolusjon eller evolusjon?

Valget i Storbrittania (UK) fikk meg til å tenke på valg, forutsigbarhet, endringer og hvordan noen endringer er mer revolusjonære mens andre kan «snike» seg frem som evolusjonære.

Et, for meg, klassisk eksempel er Apple sin lansering av iPhone i 2007. En smarttelefon var i seg selv ikke noe nytt. Det var en form form naturlig evolusjon som hadde vokst frem når Apple kombinerte sin iPod med et sim kort. Det ble starten på en revolusjon i telekom. Steve Jobs var også beryktet for å ikke bruke tid på markedsundersøkelser.

Det er en kjent sak at man ikke får ærlige svar av markedsundersøkelser, meningsmålinger etc (Wikipedia: kilde). Hadde de stolt på «meningsmålinger», som florerte under valget i UK, ville de bommet ganske grovt (opptil 40% avvik hadde målingene før valget).

Enkelte arbeidsplasser føles som konstante markedsundersøkelser. Det diskuteres og menes mye, men gjøres alt for lite. (Leandro har en god beskrivelse her). På slike steder kan selv den minste form for evolusjon fremstå som den perfekte stormen. Og dersom noen begynner å snakke om faktisk revolusjonære endringer, fremstår de ofte som einstøingen i amerikanske filmer som går med «Enden er nær» skilt. Det blir ikke nødvendigvis bedre der tallene styrer alt. Når alt kan/skal telles, vinner den som finner den mest fordelaktige «telle metoden», som selvsagt er innenfor «forventede rammer», altså ikke noe som utfordrer etablerte regimer mer enn høyst nødvendig. Begge typer steder har det til felles at de styres med det formål å kontrollere, herunder bremse, utsette og redusere omfanget av enhver endring. Jeg lurer på hvilken kategori Kodak var i.

Revolusjon kan selvsagt oppleves som svært krevende, men blir ikke mindre krevende av å utsettes. Det er heller ikke slik at de som taler for revolusjon ønsker andre ille. Jeg opplever at utgangspunktet er omtanke. «Aldri la en krise gå til spille» heter det. Å utnytte kraften som ligger i en krise for å få i gang omstilling, sier mer om hvor vanskelig omstilling er for den aktuelle bedriften, enn mulighetene som krisen gir. Drosjenæringen er for tiden i «krigen» mot Uber (og en del andre) og nå kaster også investorene seg inn i kampen og satser der de ser fremtidig verdi. (DN artikkel)

Kanskje man kan snu på det? I stedet for å rope «enden er nær» for å få igang en endring, kanskje budskapet heller bør være «begynnelsen er nær»?