Tydelighet er verdifullt

Verdi kan skapes på utallige mange måter. Jeg opplever at utfordringen ligger i å tilrettelegge for at verdi skal kunne skapes. Avhengig av situasjonen (selvsagt) kan forskjellige teknikker brukes, men jeg opplever at i sammenhenger hvor mennesker er involvert, er det å skape gode rammebetingelser eller legge omgivelsene til rette for verdiskapning, helt sentralt.

I mange organisasjoner kan likevel det motsatte skje, trass i gode intensjoner og iherdige forsøk. Det kan ha noe med kulturen å gjøre, men jeg synes det er for lett å legge all skyld på kultur. Der hvor menneskelig oppførsel (kultur) er en del av problemet, mangler det også alt for ofte tydelige retningslinjer. Det er det ledernes oppgave å tydeliggjøre.

Et eksempel på en leder som er sitt ansvar bevisst, og er tydelig på, er (igjen) Anita Krohn Traaseth. (Innovasjonstalen,  Eksport er viktigst, Snodig, Snedig, Innovasjon). Endret fokus og retning krever mer tydelighet, ikke mindre. Det blir litt å lese av økt tydelighet, men det tror jeg man må tåle. Leandro Herrero (en annen favoritt) skrev for en tid tilbake en veldig god artikkel om å lese alt. Den bevegelsen støtter jeg. Ikke bare for å øke tydeligheten, men også for forståelse og tilrettelegging for mer kritisk tenkning. Det er begrenset visdom i «one-liners», selv om de kan hjelpe deg i gang eller fange interessen.

Tydelighet gjør noe med forventninger. Er man tydelig på hva man forventer, oppleves det ofte som enklere å imøtekomme forventningene. Dette gjelder ikke bare for ledere. Man kan fint være tydelig på hva man forventer av sin leder. Tydelighet som verdi i en organisasjon høres kanskje skremmende ut, men jeg tror det ligger mye trygghet og tillit i det å være tydelig. Her tror jeg man kan lære mye av oppdrager-rollen for barn. F.eks. Vask hendene før du spiser; Ikke ta med leker i barnehagen; Gjør lekser før lek.

Mer tydelighet gir bedre forutsetninger for å levere opp til forventningene. Slikt blir det verdier av. Det er jeg overbevist om.

Endring som revolusjon eller evolusjon?

Valget i Storbrittania (UK) fikk meg til å tenke på valg, forutsigbarhet, endringer og hvordan noen endringer er mer revolusjonære mens andre kan «snike» seg frem som evolusjonære.

Et, for meg, klassisk eksempel er Apple sin lansering av iPhone i 2007. En smarttelefon var i seg selv ikke noe nytt. Det var en form form naturlig evolusjon som hadde vokst frem når Apple kombinerte sin iPod med et sim kort. Det ble starten på en revolusjon i telekom. Steve Jobs var også beryktet for å ikke bruke tid på markedsundersøkelser.

Det er en kjent sak at man ikke får ærlige svar av markedsundersøkelser, meningsmålinger etc (Wikipedia: kilde). Hadde de stolt på «meningsmålinger», som florerte under valget i UK, ville de bommet ganske grovt (opptil 40% avvik hadde målingene før valget).

Enkelte arbeidsplasser føles som konstante markedsundersøkelser. Det diskuteres og menes mye, men gjøres alt for lite. (Leandro har en god beskrivelse her). På slike steder kan selv den minste form for evolusjon fremstå som den perfekte stormen. Og dersom noen begynner å snakke om faktisk revolusjonære endringer, fremstår de ofte som einstøingen i amerikanske filmer som går med «Enden er nær» skilt. Det blir ikke nødvendigvis bedre der tallene styrer alt. Når alt kan/skal telles, vinner den som finner den mest fordelaktige «telle metoden», som selvsagt er innenfor «forventede rammer», altså ikke noe som utfordrer etablerte regimer mer enn høyst nødvendig. Begge typer steder har det til felles at de styres med det formål å kontrollere, herunder bremse, utsette og redusere omfanget av enhver endring. Jeg lurer på hvilken kategori Kodak var i.

Revolusjon kan selvsagt oppleves som svært krevende, men blir ikke mindre krevende av å utsettes. Det er heller ikke slik at de som taler for revolusjon ønsker andre ille. Jeg opplever at utgangspunktet er omtanke. «Aldri la en krise gå til spille» heter det. Å utnytte kraften som ligger i en krise for å få i gang omstilling, sier mer om hvor vanskelig omstilling er for den aktuelle bedriften, enn mulighetene som krisen gir. Drosjenæringen er for tiden i «krigen» mot Uber (og en del andre) og nå kaster også investorene seg inn i kampen og satser der de ser fremtidig verdi. (DN artikkel)

Kanskje man kan snu på det? I stedet for å rope «enden er nær» for å få igang en endring, kanskje budskapet heller bør være «begynnelsen er nær»?